Innholdet er AI-generert og kan inneholde feil.

Storemyr–Fagerbakken landskapsvernområde ligger sørøst på øya Hvasser, ytterst i Færder. Det er et lite område – knapt tre hundre dekar – men tett pakket: hasselkratt og edellauvskog, svartorsump med dammer, åpne tørrenger der den sterkt truede kubjella blomstrer i vårsola, og i skogbunnen en labyrintliknende steinstreng som arkeologene regner som et rituelt kulturminne, trolig fra jernalderen. Området ble vernet første gang i 1980, og plantelivet er særskilt fredet. Her er det lov å gå, men ikke å plukke.

Hvor
Sørøst på Hvasser i Færder kommune, mellom Sandøsund og sørstrendene på øya
Type
Landskapsvernområde med plantelivsfredning (IUCN-kategori IV)
Vernet
Første gang i 1980; ny verneforskrift 24. februar 1984; grensene justert i 1995 og forskriften endret i 1997
Areal
Ca. 276 dekar etter forskriften; 294 dekar etter faktaarket fra Fylkesmannen i Vestfold (2014); se under
Forvaltes av
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
Adkomst
Fra Tjøme sentrum omtrent 7 km, rundt et kvarter med bil; fra bussholdeplassen i Sandøsund omtrent 0,8 km, rundt 10 minutter til fots
Koordinater
59,0722° N, 10,4483° Ø
To turgåere på en sti gjennom bladløs lauvskog med tynne stammer og visne blader i skogbunnen, i Storemyr–Fagerbakken på Hvasser.
Sti gjennom lauvskogen i Storemyr–Fagerbakken landskapsvernområde på Hvasser, februar 2012. Foto: Karl Ragnar Gjertsen. Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0.

Et skogholt ytterst mot havet

Hvasser er rundt 3,6 kvadratkilometer, ligger øst for Tjøme og er knyttet til Brøtsø og Tjøme med bru, skriver Store norske leksikon. Mye av Hvasser er svaberg, strender, fiskehavn og hyttefelt. Desto mer overraskende er det å gå inn i Storemyr–Fagerbakken: Her står det tett, høy lauvskog med hassel, ask og alm, og i de våte partiene svartor med føttene i vann.

Verneområdet ligger nær sjøen, men grenser ikke ned til den. Det omfatter deler av to matrikkelgårder (gårdsnummer 31 og 32 i daværende Tjøme kommune), og grensen går mellom og rundt eldre fritidsboliger. Hyttene sto der før vernet kom, og verneforskriften gir uttrykkelig lov til å vedlikeholde dem og tomtene rundt.

Navnene sier noe om landskapet: Storemyr er den våte delen, med sump og dammer, mens Fagerbakken er den store, tørre enga der kubjella blomstrer om våren. Mellom dem ligger lauvskogen, med nakne fjellknauser som stikker opp her og der.

Hvorfor det vokser så rikt her

Det er geologien og istida som har lagt grunnlaget. Hele Færder ligger i Oslofeltet, og den vanligste bergarten i kommunen er larvikitt. Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, gjorde brefronten et opphold over sørlige del av Tjøme og Hvaler og la igjen en endemorene, kalt Tjøme–Hvaler-trinnet. Ifølge Wikipedias artikkel om Færder krysser denne morenen både Tjøme og Hvasser, og den har gitt Hvasser god jord for grønnsaksdyrking. I morenene ligger stein fra store deler av Østlandet, som isen har ført med seg.

Hele kommunen ligger under den marine grensen, så havet har sortert og lagt igjen sand, grus og leire mens landet steg. Resultatet er en mosaikk: tørre, sandige bakker som varmes raskt opp av sola, fuktige søkk der vannet blir stående, og skrinne koller. Kombinert med et mildt kystklima er det nettopp den blandingen varmekjære planter trenger.

Vernet – fra 1980 til i dag

Storemyr–Fagerbakken ble vernet første gang i 1980. Miljødirektoratets verneområderegister (Naturbase) oppgir juni 1980 som tidspunktet for første vern. Ifølge faktaarket fra Fylkesmannen i Vestfold, et særtrykk fra boka Natur i Vestfold ble det første vernet senere formelt opphevet, og området ble vernet på nytt i 1984. Det er den forskriften som gjelder i dag: «Forskrift om vern for Storemyr – Fagerbakken landskapsvernområde med tilhørende plantelivsfredning», fastsatt ved kongelig resolusjon 24. februar 1984 etter den gamle naturvernloven. Direktoratet for naturforvaltning endret forskriften 28. november 1995 og 13. mai 1997, og grensene ble da justert.

Formålet er kort formulert i forskriften: Vernet skal ta vare på et rikt lauvskogsområde med de tørrengene som hører til. Det er altså ikke ett enkelt sjeldent tre eller én art som er poenget, men helheten – skogen, sumpene og engene sammen.

Kildene er ikke enige om arealet. Verneforskriften sier om lag 276 dekar, og det tallet står også i teksten i den norske Wikipedia-artikkelen. Faktaarket fra Fylkesmannen (revidert 2014) oppgir 294 dekar, og det samme gjør faktaboksen i Wikipedia. Kartgrensen i Naturbase tilsvarer i underkant av 293 dekar. Forskjellen henger trolig sammen med grensejusteringen i 1995, men det har vi ikke funnet bekreftet.

Området er i dag i IUCN-kategori IV, som brukes for områder der vernet retter seg mot bestemte naturtyper og arter. Forvaltningsmyndighet er Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

Skogen: alle ville lauvtrær unntatt bøk

Faktaarket fra Fylkesmannen i Vestfold slår fast at alle ville lauvtrær i Norge, med unntak av bøk, vokser i verneområdet. Skogen er dominert av hasselskog og svartorsumpskog, med solide innslag av osp, ask og alm. Wikipedia nevner også kirsebær og furu i blandingsskogen.

Om våren er det skogbunnen som trekker blikket. I hasselskogen blomstrer hvitveis og vårkål om kapp før lauvet springer ut, og blant de tidligste vårplantene står den lite iøynefallende moskusurten, som lukter moskus. Senere på sommeren lukker kronetaket seg, og skogen blir mørk og grønn.

Svartorsumpen er en egen verden. Svartor tåler å stå med røttene i vann, og i dammene i sumpen hekker stokkand fra tid til annen. Gul sverdlilje vokser i de våte partiene. Wikipedia oppgir at liten salamander og spissnutefrosk finnes i verneområdet og i dammer like utenfor, og at flere rødlistede øyenstikkere holder til her.

Kubjella på Fagerbakken

Den mest kjente arten her er kubjelle (Pulsatilla pratensis). Den blir 10–15 centimeter høy og har nikkende, klokkeformede blomster som er brunfiolette utenpå og mørkt blåfiolette inni. Den vokser på tørr sandmark og tørt berg med varme somre, og i Norge finnes den bare rundt ytre Oslofjord, fra Moss og Fredrikstad på østsiden til Re og Tjøme på vestsiden, pluss en isolert forekomst på Hovedøya i Oslo.

På Fagerbakken blomstrer kubjella i mai, ifølge faktaarket; Wikipedia nevner perioden fra slutten av april til begynnelsen av mai. Faktaarket kaller forekomstene her rike. Et gammelt lokalt navn på Tjøme var humleblomst, og Store norske leksikon skriver at planten i Vestfold er kjent som humleblom, og at barn hadde en vårlek som het «å sparke humla».

Kubjella er fredet i Norge og står som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2021. I forrige rødliste var den nær truet. Artsdatabanken begrunner skjerpingen med at arten har et svært lite forekomstareal, at bestandene er små og spredte, og at kvaliteten på leveområdene går ned. Av omtrent 28 kjente norske forekomster er rundt en firedel forsvunnet, ifølge vurderingen. Gjengroing er generelt en kjent trussel mot åpne tørrenger når beitingen tar slutt.

Kuer, gjengroing og skjøtsel

Det åpne landskapet på Fagerbakken er ikke bare natur, men også et resultat av hvordan folk har brukt området. Fram til tidlig på 1970-tallet gikk det kyr på beite her, ifølge faktaarket. Da dyrene forsvant, startet en tydelig gjengroing. Wikipedia beskriver det samme: Arealet ble tidligere brukt som sommerbeite for husdyr.

Det er en typisk konflikt i små verneområder ved kysten. Skogen trives når den får stå i fred, mens tørrengene og kubjella er avhengige av at noe – beitedyr eller ljå – holder kratt og gras nede. Verneforskriften gir forvaltningen adgang til å gjøre skjøtselstiltak, og den åpner også for rydding langs eksisterende veier og stier.

Fuglesang og dyreliv

Faktaarket kaller Storemyr–Fagerbakken et sikkert sted å høre nattergalsang på forsommeren. Nattergalen er en sky, gråbrun fugl som holder seg godt skjult i tett lauvkratt og synger både dag og natt. I Norge hekker den bare sporadisk, først og fremst rundt Oslofjorden, og den står som nær truet. Wikipedia nevner også nøtteskrike, og at man stadig ser spor etter rådyr, rødrev og grevling.

Lyttere har best sjanse en stille kveld i slutten av mai eller i juni. Hold deg på stien, og la være å lete etter fuglen i krattet – det er sangen som er opplevelsen.

Lav rekke av lav- og mosegrodde steiner i gras og lauv på skogbunnen på Hvasser.
Den labyrintliknende steinstrengen sørøst i skogen, trolig fra jernalderen, april 2021. Foto: Wolfmann. Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0.

Steinstrengen – et gåtefullt kulturminne

Færder har få registrerte arkeologiske kulturminner. Det har en enkel forklaring: Da de første menneskene kom til det som i dag er Norge, lå nesten hele kommunen under vann. Desto mer bemerkelsesverdig er det som ligger i skogen her.

Innenfor verneområdet er det flere automatisk fredede arkeologiske lokaliteter. Den mest spesielle er en lav steinstreng, omtrent 9 ganger 9 meter, lagt i ett enkelt lag stein og bare rundt 10 centimeter høy. Den er formet som en labyrint, eller som en innhegning i miniatyr. Ifølge Wikipedia, som bygger på Riksantikvarens kulturminnedatabase, er den registrert som en «rituell-kultisk lokalitet», og den antas å være fra jernalderen – i Norge perioden fra omkring 500 før vår tidsregning til omkring 1050.

Slike anlegg er sjeldne i Norge. Wikipedia nevner to liknende på Tisler i Østfold, og 20–30 i Sør-Sverige. Wikipedias artikkel om Færder omtaler steinstrengen som et helt spesielt kulturminne som trolig har vært brukt i seremonielle sammenhenger. Hva slags seremonier, og hvem som la steinene, vet vi ikke. Her er det viktig å skille mellom det som er registrert – formen, målene, at det er et fornminne – og tolkningen av hva det ble brukt til.

Like ved ligger en liten gravrøys, også den trolig fra jernalderen. Den ligger ved stien sør i skogen og er lett å gå forbi: noen mosegrodde steiner og kuppelstein i lauvet. Begge kulturminnene er automatisk fredet. Ikke flytt eller ta med stein, og ikke bygg varder eller «labyrinter» selv i nærheten.

Hva du kan se og gjøre her i dag

Storemyr–Fagerbakken er ikke et parkanlegg med skilt ved hver sving, men et skogholt med stier og grusveier som brukes av hyttefolk, fastboende og turgåere. En grusvei til hyttene ved Jørestrand går gjennom sumpskogen, og fra den går stier inn i lauvskogen og videre sørover. Det er lett å kombinere en tur her med de nærliggende strendene på sørsiden av Hvasser – Wikipedia nevner blant annet Jørestrand, Sønstegård og Sydstranda – eller med en tur til Sandøsund.

Natur og byrom rundt

Hvasser er tett på flere andre verneområder. Lengst sør på øya ligger Pirane naturreservat, et beitet strandområde med tangvoller og strandeng, og sørøst ligger Sønstegård plante- og dyrefredningsområde, ei strandeng med flere rødlistede arter. Ute i sjøen begynner Færder nasjonalpark, med Færder fyr på Tristein som det mest kjente landemerket. Sørvest på øya ligger Tjønneberget, et tidligere militært område som ble åpnet for friluftsliv i 2010, med vid utsikt over fjorden.

Sandøsund, med fiskemottak, restauranter og Hvasser kystmuseum i Loshuset, ligger like nord for verneområdet. Hvasser kirke, en langkirke i tre fra 1903, ligger et lite stykke lenger vest.

Praktisk informasjon

Verneforskriften er enkel å forholde seg til for den som går tur: Fri ferdsel til fots er lov. Utenfor tomter, veier og stier er plantelivet fredet mot all skade – også døde busker og trær. Det er forbudt å plukke eller ta med planter og plantedeler, og det er forbudt å sette ut nye arter. Motorisert ferdsel utenfor eksisterende vei er ikke tillatt. Hold deg til eksisterende veier og stier, og ta hensyn til våte partier.

Slik kommer du dit

Færder har ingen jernbanestasjon. Naturlig utgangspunkt i kommunen for denne turen er Tjøme sentrum ved Tjøme kirke. Derfra er det omtrent 7 kilometer langs fylkesveien over Røssesund bru og Brøtsø til sørøstre del av Hvasser, rundt et kvarter med bil. Med buss tar du linje 2 fra Tønsberg rutebilstasjon mot Sandøsund (Vestfold kollektivtrafikk); Tønsberg rutebilstasjon ligger omtrent 27 kilometer unna, og med bil tar det rundt 40 minutter. Fra holdeplassen i Sandøsund er det omtrent 0,8 kilometer til fots sørover til verneområdet, rundt 10 minutter. Du kjenner igjen stedet på at bebyggelsen og de åpne jordene plutselig erstattes av tett lauvskog med hassel og svartor; grusveien mot Jørestrand går rett gjennom sumpskogen.

Hvorfor stedet er verdt en tur

Storemyr–Fagerbakken viser en side av Færder de fleste kjører forbi på vei til sjøen: en gammel kulturmark som har vokst igjen til en av de rikeste lauvskogene i ytre Vestfold, med en sterkt truet vårblomst på engene og et kulturminne som har fått stå urørt i skogbunnen i kanskje tusen år eller mer. Det er et sted for en rolig runde i mai, med øynene i bakken og ørene åpne for nattergalen.

Kilder

← Alle steder i Færder · Steder · Til forsiden